Skolens forbannede ideologi

Prioriteringene i skolen viser klart at den drives med dette målet for øyet: Å få alle opp på et akseptabelt minstenivå. I seg selv er jo dette prisverdig nok, men min erfaring tilsier at dette målet har gjort skolen så enveiskjørt at det ikke er rom for å ha et parallelt mål om at den enkelte elev skal få maksimalt ut av sitt potensial. Man hører om elever med ADHD som ikke får hjelp fordi de har for høy IQ, man kjenner skjebnene til de som er så skoleflinke at de blir skoleleie rebeller før de når mellomtrinnet. Fra det sekund du kan pensum, har skolen ingen andre ambisjoner på dine vegne enn at du skal oppbevares! Personlig har jeg dysleksi, og er avhengig av tekstbehandlingsverktøy (eller ordbok), men ingen i skoleverket kunne tillate seg å oppdage dette. For hadde de hjulpet meg, hadde jeg gått fra å være en middelmådig elev til å bli en litt for flink elev, og resursene prioriteres bare ikke sånn. Ingen hjelper de flinke eller middelmådige elevene med deres vansker, skal du få hjelp må du ligge under den magiske grensen: Det akseptable minstenivået.

Tenk hvis lærerne våre kunne få lov til å spesialisere seg i å hjelpe de flinkeste elevene videre, tenk hvis det hadde vært gjort en innsats for å gi tilstrekkelig med utfordringer til alle i skolen. Vi hadde nok risikert å oppdra et par a la Einstein og co., men hvorfor er det så farlig? Det eneste vi risikerer er superdyktige mennesker som gir bidrag i å utvikle samfunnet vårt fremmover. Ja vi må rett og slett lære oss å se på de som er smartere enn oss som en ressurs, heller enn som urettferdig privilegerte konkurrenter.

Einstein konkurrerte som kjent ikke om vaskejobber eller rektorstillinger, han brukte tiden til å utvide grensene for det kjente.

Hos legen

Jeg har foretatt en god del legebesøk etter hvert. Og på et tidspunkt begynte jeg å lure på hvorfor noen legebesøk bare går ad undas trass min beste innsats, legen bryr seg tilsynelatende ikke lengre om meg, han husker rett og slett ikke hvem jeg er og i alle fall ikke sykehistorien min, han synes ikke jeg egentlig har noen problemer, og jeg sitter igjen med en følelse av å være en masete, klagete, pysete hypokonder av ei pingle. Sist legebesøk var et sånt et. Og jeg er særdeles ingen hypokonder, jeg utredes for kreft og har fått STRENGT LEGEBLIKK for at jeg ikke fortalte om symptomene mine tidligere. Men altså, her om dagen sa det bare pling og så koblet hjernen min! De gode legebesøkene har jeg når jeg legger ut i det vide og det brede om hva jeg skal på timen til legesekretæren som tildeler time. Da får jeg en time enten tidlig på dagen, eller rett etter lunsj. Slik har det ikke rukket å akkumulere seg forsinkelser og legen er minimalt stresset under konsultasjonen. Er jeg dobbelt heldig setter også sekretæren meg opp på dobbelttime. Da blir det ordentlig legebesøk da, og jeg kommer hjem og føler at jeg er litt friskere selv om jeg egentlig er like syk. Det å få med seg noen henvisninger og kanskje et par blodprøver hjelper godt på helsa, ja det og god gammeldags sympati.

Hårvekst under formynderi

I Dagbladet stod det i dag om en hårpleiesalong som hadde satt nedre aldersgrense til 16 for å få lov til å vokse kjønnshår (såkalt brazilian). Dette fordi ungdommer ned til 13 år hadde etterspurt brazilians og latt det skinne igjennom at eldre kjærester stod som pådriver bak. Men jeg vet ikke om jeg er helt med på avgjørelsen egentlig. Som pubertal er det lett å nå et metningspunkt for kroppslige forandringer, og ny hårvekst er det man lettest kan gjøre noe med. Jeg fikk i alle fall totalt noia da jeg fikk hår og startet kampen straks. Hadde jeg den gang kjent til voksing hadde jeg kunnet spart en god del energi.

En annen ting som gav meg noia var Tante Rød som man sier på pent. Per i dag får alle jenter som vil, også 13 åringer dersom de krangler lenge nok, p-piller for hundre kroner i måneden. Og p-piller har som kjent den effekten at de kan brukes til å magisk forvise Tante Rød for godt (dersom man gjør det riktig). Jeg vet om flere 13-åringer som gjør dette, og jeg forstår dem godt.

Tar en 13-åring skrittet ut og vokser seg fordi kjæresten ønsker det, ligger de sannsynligvis allerede sammen. Man framprovoserer altså ikke ulovlig sex ved å tillate 13-åringer å vokse.

Man mister kontrollen over kroppen gjennom puberteten, og kan ta noe av den tilbake ved å vokse. All form for formynderi rundt kroppens estetikk føles dessuten som et lite overgrep mot egoet. Derfor blir det dumt å nekte 13-åringer voksing. Metningspunktet i puberteten gikk for meg ved ny og uvant hårvekst, Tante Rød taklet jeg heldigvis tilslutt. For å runde av får jeg bare konkludere med at brazilians tross alt ikke er usunne, noe p-piller trolig er.

Overflatebehandlet

Det eksisterer ikke et tilsvarende forhold mellom meg og fashion som det jeg har med sjokolade. Med andre ord; det går litt i bølgedaler hvor mye innsats jeg legger i speilbildet. Men som vi alle vet; looks does matter. Og i morges, uten antydning til motivasjon i dagen som låg foran meg gadd jeg merkelig nok legge hele tyve, tyve minutter i sminken min. Haha. Og når jeg valser inn i dagens utvalgte venteværelse er han der. Oh, life’s gooooood.

Shy Norwegians exposed!

Jeg er et fullverdig medlem av den mest patetiske klassen på denne jord. I hver time der vi sitter på pulter satt i rekker som i en konsertsal, med midtgang, blir jentene sittende på den ene siden og guttene på den andre. Full segregasjon. Det er ikke det at alle er superdupernørder og ikke kan holde en samtale med det annet kjønn, det handler kun om hva som faller seg naturlig. Og det kan vist ikke falle seg naturlig at en jente og en gutt setter seg på siden av hverandre. Patetisk, ey?

Julemysteriet – premieren står i morgen

Hvem skal få hva og for hvor mye? Og skal jeg kjøre fremtiden i våre henders linje eller bare splashe på med klimaødeleggelser?

Ok, jeg er 17 snart 18, ingen forventer egentlig noe særlig fra meg under treet. Men det er da typisk jul å gi noe ønskelig uansett. Men hva? Før var jeg mesteren, men nå maler jeg ikke lengre, har ikke tid eller tålmod, verken til akvarell, akryl, nynorsk eller andre slags finurlige tregheter, dessuten kan jeg ikke huske hvilke farger som pryder mine gavemottakeres allerede overdekorerte hjem.

Og min taktikk? Starte på utsiden, som vanlig. Dekoren kreeres først, så tar innholdet form. Får håpe ikke det er en tråd i livet mitt ellers.

Ærbarheten er ikke religiøs

Jean Piaget, kjent sveitsisk psykolog observerte barns manglende forståelse av enkelte logiske prinsipper i gitte utviklingstrinn. Et typisk eksempel: To høye glass med like mye vann, hvorav man heller det ene over i et bredere glass. En syvåring vil forstå at det er like mye vann i det brede og det smale glasset, selv om vannet ”ligger lavere i terrenget” i det brede glasset. En fireåring vil derimot tro at det er mer vann i det høye glasset, selv om hun tidligere har observert at vannmengdene er like.

Piaget kom frem til at individet søker indre likevekt, fireåringen vil altså søke sammenhengen bak vannmysteriet. Prosessen går imidlertid ikke rett frem, hun spør ikke en voksen som gir en forklaring, hun tar heller utgangspunkt i det hun tidligere har erfart og ”konstruerer” seg en egen teori, egen lærdom. Jo mer man har erfart, jo flere ting man besitter konstruert lærdom om, jo flere logiske sammenhenger kan man ta utgangspunkt i ved utviklingen av ny lærdom og jo nærmere kommer man den vitenskapelig korrekte forklaringsmodellen.

Men, hele tiden er treåringen i indre balanse. Alt har sine forklaringer, også for små barn; solen følger etter dem når de går tur, alt som beveger seg gjør det fordi det er levende osv.

Typisk for små barn er at de tror de er verdens sentrum. Det er i grunnen lett å forstå hvorfor, de har bare opplevd verden gjennom seg selv og har ikke lært nok til å kunne innse betydningen av at verdensbildet de sitter med er det selvopplevde. Men vi ser at voksne ofte også henfaller til slike tanker og logisk sett vet vi at det ikke kan stemme. Det vil kun kunne finnes et sentrum i verden (om det i det hele tatt gjør det), og når flere tror at de er nettopp det må vi jo kunne trekke konklusjonen at flesteparten tar grundig feil.

Jeg ser på religion som et forsøk på å opprettholde den indre balansen. Ting må ha en forklaring, verden må være en plass verdt å leve. I mangel på kapasitet, vilje eller ønske om å konstruere seg et verdensbilde som er så logisk riktig som mulig er det lett å velge religionen som blindvei. Og siden det er flere konkurrerende religioner som alle hevder å holde den store objektive Sannheten, må vi etter mønster fra forrige avsnitt kunne trekke den konklusjonen at storparten tar feil og egentlig bare hjernevasker folk i større eller mindre grad.

For egoet er det logikk i å velge religionen, den gir trøst, sosial kapital, en indre trygghet (indre balanse), og ifølge en ”omvendt” masse (god og kristen) sex.

Slik jeg ser det er det ærbart og nyttig å velge å forholde seg tiltilværelsens tilsynelatende kalde faktum (hvorav vi enda ikke kan skrive en sammenheng mellom alle) slik at verden kan strebe videre etter faktiske vitenskapelige og allmenngyldige sammenhenger og sannheter. Og det mye mer så enn å klenge til åpenbart oppkonstruerte religioner som søker å forføre gjennom en indre balanse man vet man ikke kan vite om er sann.

Religiøsitet er stagnasjon, det er et valg om å stanse opp ved noe som fungerer og nekte å bevege seg videre i sin forståelse av verden. Det er som om vi er i fireåringens posisjon, vi vet at vi ikke vet, og likevel velger vi å vite.

Gasskammer

Nyere undersøkelser har avdekket at busskur består av to sider; en utside og en innside. Disse undersøkelsene viser også at innsiden er designet for ikke-røykende og utsiden for røykende. Det viser seg imidlertid at mange røykere ikke har forstått dette, og de foreslås derfor, i undersøkelsen må vite, hengt.

Ånei ånei

nbsp;http://ramsalt.trykker.com/ ville ikke mer…